Interview fra den norske avis Morgenbladet
Av Pål Velo, journalist
Kan være slutten på to tusen års kristen tradisjon på Gaza
Gazas kristne minoritet teller knapt tusen personer. De som overlever bombene og den humanitære katastrofen, vil søke vekk når dette er over, tror den prominente palestinske pastoren Mitri Raheb.
Den hellige Porfyrios var en from rikmann fra Hellas som ga bort hele formuen sin for å leve et klosterliv. Han dro til Egypts ørken og Jerusalem, før han i år 396 ble valgt – med tvang – til biskop av Gaza.
I sitt nye bispedømme møtte han motstand, skriver diakonen Mark, Porfyrios’ kompanjong og biograf. Den hedenske befolkningen i Gaza dyrket greske guder og var tidligere blitt forfulgt av kristne. Da Porfyrios ankom, fikk han i tillegg skylden for en pågående tørke.
Men de kristne samlet seg i bønn for nedbør, sier historien. Regnet som avløste tørken, ble et bevis på at «Kristus alene er Gud». Siden fikk Porfyrios både penger og soldater av den østromerske keiseren til å rive Gazas templer. Sakte, men sikkert, lyktes det biskopen å omvende – eller utvise – alle Gazas hedninger.
Den 19. oktober i år ble St. Porfyrios’ kirke i Gaza, den gamle biskopens gravplass, rystet av et israelsk luftangrep ikke langt unna. En enkelt bygning i ytterkanten av kirkekomplekset ble rammet i angrepet som tok 18 liv, ifølge Financial Times. Selve kirken, da tilfluktssted for om lag halvparten av Gazas kristne familier, slapp unna skader, ifølge St. Porfyrios’ kirkes egen Facebook-side. Den israelske hæren har sagt at angrepet var rettet mot et av Hamas’ kommandosentre i nærheten, og avviser at kirken – en av verdens eldste – var målet.
Av de 13 000 sivile som er drept i den pågående krigen på Gaza, er det uvisst hvor mange som tilhører områdets kristne minoritet. Men den palestinske pastoren Mitri Raheb mener vi er midt i det siste kapittelet av kristendommens 2000 år lange historie på Gaza.
– De som overlever bombene og den humanitære katastrofen, vil søke seg vekk når dette er over, sier Raheb.
I 30 år var han var pastor i Den evangelisk-lutherske fødselskirken i Betlehem. I Jesu fødeby, som er del av det palestinske selvstyret på Vestbredden, er Raheb i dag president for Dar al-Kalima-universitetet, en utdanningsinstitusjon han grunnla i 2006. Universitetet har også har en egen avdeling i Gaza by.
Raheb er spesielt lei seg for tapet av Elham Farah, en 84 år gammel musikklærer og organist som var en kjent figur i Gazas kristne miljø. Ifølge hennes egen familie ble hun skutt av en israelsk skarpskytter den 12. november. Farah hadde dratt fra den katolske Holy Family Church for å se om huset hennes i Gaza by fortsatt sto etter omfattende bombeangrep og den israelske bakkeinvasjonen.
På grunn av kampene var det for farlig for personer i nærheten å hjelpe henne da hun ble skutt i beinet. Hun ble liggende og blø i hjel, har familie og vitner fortalt en rekke medier.
– Gjennom tidene har Gazas kristne overlevd opp- og nedturer, men prøvelsene var aldri i nærheten av det som skjer nå, sier Raheb.
Ungdommen tar farvel
Siden Israel og Egypt innførte en nær total blokade av Gazastripen i 2007, året da Hamas tok makten, anslås det at Gazas kristne minoritet er redusert med to tredjedeler. I dag er det kun mellom 800 og 1000 personer igjen av en slektslinje som strekker seg tilbake til det første århundret etter Kristus og Evangelisten Filips gjerninger, en historie nevnt i Apostlenes gjerninger i Det nye testamentet. Palestinas kristne kaller seg gjerne «levende steiner», en referanse til Apostelen Peter og det faktum at de bor i området der religionen i sin tid ble født.
Utøvelsen av religionen blir direkte rammet av blokaden: Kristne familier på Gaza får sjelden tillatelse av Israel til å besøke familie og helligdommene i Betlehem og Jerusalem under jul og påske. I 2012 anslo FN at Gazastripen ville bli ulevelig innen 2020. Allerede før den pågående krigen var forholdene uutholdelige, forteller Raheb. En del av de som får reise til Betlehem, velger derfor ikke å returnere til Gaza.
Noen bosetter seg med familie eller gifter seg med palestinere på Vestbredden. Andre velger å bli, til tross for at de ikke har godkjent opphold fra israelske myndigheter, ifølge Raheb.
Flere skaffet seg i tillegg egyptisk statsborgerskap på 1990-tallet som en form for forsikring. Tusenvis av kristne flyktet ut av Palestina da Israel ble dannet i 1948. De bor i dag spredt rundt om i verden, spesielt i latinamerikanske land, USA og Canada. Mange har derfor slekt å reise til hvis de forlater Gaza gjennom Egypt.
Årevis med konflikt med Israel og rivalisering mellom Hamas og det palestinske styringspartiet Fatah på Vestbredden, gjør at unge kristne på Gaza møter voksenlivet med et umulig valg. Blir de værende med familien, betyr det en fremtid i et hermetisk lukket landområde med arbeidsledighet på opp til 70 prosent for dem under 25 år.
Et hjem i ruiner
Janine di Giovanni har møtt mange som står i en slik skvis. Hun er tidligere krigskorrespondent og startet sin karriere på Gaza på slutten av 1980-tallet, da den første intifadaen brøt ut.
Siden har hun dekket nær sagt alle større konflikter opp til våre dager for medier som The New York Times og Vanity Fair. I Irak, Egypt, Syria og Palestina fant hun at kristendommen i profetenes land var på vikende front. Utviklingen skildret hun i boken The Vanishing: The Twilight of Christianity in the Middle East, som utkom i 2021.
I dag er også di Giovanni blant dem som sørger over organisten Elham Farahs død. Under arbeidet med boken ble di Giovanni invitert hjem til Farah, hørte henne spille orgel og intervjuet hennes yngre familiemedlemmer om fremtiden på Gaza.
– Jeg ble overrasket over hvor utrolig bundet de kristne var til sin tro og til Gaza, tross den beinharde virkeligheten, sier di Giovanni, som i dag er direktør for The Reckoning Project som – sammen med blant andre den britiske forfatteren Peter Pomerantsev – dokumenterer krigsforbrytelser i Ukraina for å kunne straffeforfølge russiske statsledere.
– Det er ikke bare bombene Gazas kristne frykter, men også at røttene deres blir revet opp. Disse røttene går dypt og utgjør en ekstremt viktig helhet, sier di Giovanni, som to ganger har mottatt Amnesty Internationals mediepris.
– Spørsmålet er om det i hele tatt er noe å vende tilbake til for de som har flyktet til sør på Gaza, eller de få som har forlatt Gazastripen. Alle kristne bor i Gaza by, og den er nå lagt i ruiner.
Livet under Hamas
I 2007 ble Rami Ayyad kidnappet, banket opp, skutt og drept i Gaza by. Hamas, som nylig hadde kommet til makten, fordømte det bestialske drapet, men gjerningspersonene – antatt å være fundamentalistiske salafister – ble aldri funnet. Ayyad var protestant, drev Gazastripens eneste kristne bokhandel og hadde tidligere mottatt en rekke dødstrusler fra marginale ekstremistiske grupper.
Disse gruppene ble mer synlige i kaoset som fulgte etter Hamas’ valgseier. Likevel er angrep på Gazas kristne svært sjeldne, forteller di Giovanni.
Selv om Hamas’ makt har ført til et mer islamisert samfunn, er hennes opplevelse at de kristne er frie til å utøve sin religion. Kirker og skoler drevet av kristne er viktige institusjoner for Gazas sivilbefolkning, uansett religion. De fungerer også som tilfluktsrom når kriger herjer.
Muslimer og kristne deltar på feiringer av hverandres høytider og begravelser, slik de har gjort i århundrer. Da Hamas’ Departement for religiøse eiendeler og saker (Awqaf) i 2020 oppfordret muslimer til å begrense deltagelse i julefeiringen, fikk de derfor sterk kritikk.
Ifølge undersøkelser gjort i 2021 av Under Caesar’s Sword, et forskningsprosjekt under University of Notre Dame i USA, gjør Hamas lite for å stoppe hverdagslig diskriminering av kristne, for eksempel når det gjelder kvinners påkledning.
Di Giovanni sier hun møtte få kristne i Gaza som åpent ville snakke kritisk om livet under Hamas’ islamistiske styre.
– Om det var av frykt eller ikke, er vanskelig å si. Som alle andre i Gaza må de finne en måte å tilpasse seg realitetene på. Dette en veldig liten minoritet. Jeg tror ikke de ville drive frem konflikter, sier hun.
– Det kommer kanskje av at alle Gazas innbyggere først og fremst står samlet i ønsket om å få slutt på blokaden.
Julen er avlyst
På grunn av de sivile tapene i krigen på Gaza har biskopene av Jerusalems kirker oppfordret til å avlyse «unødvendige» julefeiringer i år. I Betlehem er julelysene allerede tatt ned, og det blir heller ingen feiring i Fødselskirken, som er bygget over grotten der Jesus blir sagt å være født.
Pastor Mitri Raheb forteller om tøffe tider på Vestbredden i skyggen av krigen. Mer enn hver femte person bosatt i Betlehem jobber i turistnæringen. Pilegrimer fra hele verden kommer året rundt, men julen er tiden med klart flest besøkende.
– Da krigen startet, innførte Israel en blokade av palestinske byer på Vestbredden. Vi kommer oss ikke ut, mens studentene våre ikke kommer seg inn, sier Raheb.
– Vi var akkurat ute av koronapandemien. Nå er vi tilbake til digital undervisning og har mistet turistene våre på ny. Mange av de som har investert i restauranter og hoteller, sliter med å betale regningene sine.
På Vestbredden bor det i underkant av 50 000 kristne palestinere, de fleste i Betlehem, Jerusalem og Ramallah. I tillegg finnes det et dusin landsbyer med en kristen majoritet. Mest kjent er Taybeh, hjemsted til Midtøstens første mikrobryggeri.
Bare få dager etter at Benjamin Netanyahus høyreradikale regjering tiltrådte i fjor, brøt uidentifiserte menn seg inn på en protestantisk gravplass i Jerusalem og vanhelliget over 30 graver. Noen uker senere angrep israelske bosettere Det armenske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem og tagget vegger med påskriften «Død over arabere, død over kristne», ifølge Al Jazeera.
Det seneste angrepet mot armenske kristne, et av verdens eldste diaspora-samfunn, skjedde i forrige uke. Urolighetene er knyttet til en kontroversiell leieavtale for et område som omfatter 13 prosent av Det armenske kvarteret. Leietageren er et israelsk selskap som angivelig har bånd til bosettere, ifølge Al Jazeera.
Det armenske patriarkatet i Jerusalem kansellerte avtalen i høst, og siden har angrepene fra bevæpnede bosettere økt.
– Bosetterangrep på kristne er firedoblet siden Netanyahu kom til makten igjen. Det kommer på toppen av en generell økning i bosettervold, sier Raheb, som gjennom sitt universitet dokumenterer slike hendelser.
– Det er ikke bare de kristne på Gaza som ønsker å reise, men også de på Vestbredden. Livet er blitt for hardt for mange, det er den store årsaken. Folk mister håpet om fred.
Roser Norge
Raheb har selv skrevet femti bøker om Palestina, okkupasjonen og kristen historie. I 2009 var han blant hovedforfatterne til Kairos Palestine-dokumentet, et opprop fra en samling prominente palestinske kristne som ba kristne organisasjoner verden over om hjelp til å bekjempe den israelske okkupasjonen.
Kairos er gresk for «avgjørende øyeblikk», og brevet ble skrevet etter modell fra sørafrikanske teologers protest mot apartheid i 1985.
Kairosdokumentet fikk mye støtte, men også kritikk, blant annet for å være et politisk opprop pakket inn i et teologisk språk. Flere jødiske og kristne organisasjoner mente dokumentet ensidig la skylden for konflikten på Israel, og ikke fremhevet palestinernes eget ansvar. Dokumentet ble heller aldri offisielt støttet av Kirkenes Verdensråd, verdens største økumeniske organisasjon.
– Brevet var et rop om hjelp. Ulike palestinske grupper har forsøkt ikkevoldelig og voldelig motstand, men ingen av dem har fungert. Vi forsøkte en tredje vei, men kom ikke så langt, vi heller, sier Raheb.
– Men det internasjonale samfunnet ser kanskje nå at å fortsette med status quo ikke betyr at den israelsk-palestinske konflikten står i ro. Det er aldri ro her.
Selv om mange kirkesamfunn, inkludert i Norge, har tatt til orde for våpenhvile, mener Raheb at for få kirkelige samfunn i Vesten åpent tør å kritisere Israel.
I USA finner vi i tillegg tallrike evangeliske kristne, som både er en sterk lobbygruppe for Israel og en viktig velgergruppe for presidentkandidat Donald Trump. Ifølge avisen Haaretz brukte evangelikere én million kroner på å klistre «Trump is a friend of Zion»-plakater over hele Jerusalem da USA flyttet sin ambassade til byen i 2018.
For mange i denne konservative grenen av kristendommen betyr jødenes tilstedeværelse i Israel at verdens undergang nærmer seg – og at Jesus vil komme tilbake. Uttalelser fra store kirkegrupper i USA viser at Gaza-krigen leses inn i denne profetiske fortellingen, skrev avisen The Guardian nylig.
– Vårt hovedproblem er ikke disse eksentriske kirkene, men at så mange vestlige stater blindt følger Israels narrativ i denne konflikten. Rundt på Vestbredden nå blir det ikke sagt ett pent ord om Europa eller USA, sier Raheb.
Han mener universelle verdier som humanitære rettigheter og demokrati ikke blir vektlagt av Vesten når det gjelder palestinerne.
– Vesten har mistet all troverdighet. De vil ikke lenger kunne spille en rolle i en fremtidig fredsprosess. Det eneste unntaket er Norge. Dere stemte for våpenhvile i FN og heller har ikke frosset utbetalingene av bistandsmidler som mange palestinere er avhengig av, sier Raheb.
– Denne balanserte innfallsvinkelen til konflikten er noe palestinere legger merke til. Hadde land som USA forstått det samme, i stedet for å pumpe Israel full av våpen, ville det ha vært fred her for lenge siden.